For entusiastene kom et lite spørsmål på banen her:

Kaffe. Den tredje og kanskje mest mystiske ingrediens i grasrotbevegelsen for å sikre fremkaller, etter at (film)industrien klapper i hop. Det er ikke mange som vet hva som egentlig ER i kaffe, og kunnskapen utbres tilfeldig.

Imidlertid er det ingen grunn for skandinaver å spørre andre om kaffe, spesielt ikke nrodmenn, som sies å være verdens mest kaffedrikkende folk. Personlig drikker jeg kaffe i bøtter og spann, i mitt hus går det med litervis hver dag, jeg drikker knapt nok annet enn kaffe, bortsett fra noen glass vann til middag.

Ettersom vi er på jakt etter EN ingrediens fra kaffebønnene, kan man se litt på vanlig fremstillingsmåte.

Kaffebønner inneholder endel dårlig beskrevne ingredienser, den sentralstimulerende giften jeg er så avhengig av er ikke tema for oss. Derimot er en syre interessant, en naturlig forekommende syre, som ikke har så mye med begrepet kaffe å gjøre, den er nærmest beskrevet som et mellomstadium i de fleste naturlige plantecellers utvikling, den kan således forventes å finnes i nesten alt plantemateriale, den benevnes kaffeinsyre.

Det sies at forskjellige typer kaffebønner har varierende mengde av denne syren, jeg har egentlig ikke sett noen dokumentasjon på det. Det sies at andre planteslag har mere av denne syren, te nevnes, agurk fremheves som en spesielt god kilde, med høyt innhold. Siden te baseres på bladverk og agurk helt klart har en annen sammensetning enn tørre bønner, er antakelig kaffe-bønneslaget av mindre betydning.

Det som imidlertid er helt klart er at den spesielle behandlingen av kaffebønnene er av interesse. Såkalt røsting er bare et annet navn på steiking, eller forbrenning av bønnene under svak varme. Steker man kaffebønner lenge nok, sitter man igjen med kull, i slekt med trekull, hvor innholdet av både coffein og kaffeinsyre er redusert til nesten null og hvor fett og voks som også finnes i bønnene, er brent vekk.

Røsteprosessen har med SMAKEN å gjøre, under røstingen skjer kjemiske endringer inne i bønnene, samtidig som innholdet ytterst i bønnene, som varmest mest, reduseres henimot trekull. Kaffeinsyren sies å reagere på varme med nedbryting, dvs mengden avtar jo lenger man røster. Nedbrytingsproduktene er blant annet fettstoffer og voksstoffer, som etter hvert brenner opp. Dette er komplisert organisk kjemi, og er fortsatt, så vidt jeg vet, lite studert, fordi kafferøsting først og fremst er en praktisk industriprosess, hvor balansepunktet ligger en plass mellom kunsthåndverk og en rein industriprosesss.

Ser vi på viderebehandlingen i kjøkkenet, hvor sluttresultatet er kaffe, brukes stort sett en av to prosesser, koking, som egentlig er TREKKING, i kokende vann tilsettes malte kaffebønner, og kjelen hensettes i noen minutter, deretter dekanteres resultatet i kopper eller kanne. Det er viktig å skille ferdig kaffe og bønner relativt raskt, ellers blir kaffen SUR.

Den andre hovedfremstillingsmåten er via kaffetrakter, hvor finmalte bønner plasseres i et filter og hvor oppvarmet men ikke-kokende vann filtreres gjennom bønnene. En viktig parameter er her behandlingstiden, som brukes som et kvalitets-stempel på slike maskiner, det ideelle er mindre enn 5 minutters behandlingstid, hvoretter bønnerestene fjernes og kastes. Dette med mindre enn 5 minutters behandlingstid er viktig, tar det for lang tid blir kaffen SUR.

Da er det nærliggende å trekke den konklusjon at vanlig kaffefremstilling er laget slik at vi skiller ekstrakter vi har bruk for, koffein og andre smaksstoffer, fra stoffer vi ikke vil ha, voks og kaffeinsyre, simpelthen ved BEHANDLINGSTID.

Resten vi sitter igjen med, kaffi-gruggen, vil da inneholde tilnærmet hele kaffeinsyremengden, mens vi drikker deilig kaffe.

Og da åpner det seg for et interessant eksperiment: gjenvinning av kaffeinsyre, og forsøk med dette som fremkallersubstans! Dette kan gjøres helt uavhengig av bønnetype og annet forstyrrende skvalder om røsting på kjøkkenbenken, man bruker bare kjente metoder fra kjemien og skaffer seg et konsentrat.

For mitt vedkommende skisserer jeg følgende fremgangsmåte ; fra hvert filter fra min Melitta kaffetrakter, som er betegnet som en av markedets beste, med særlig kort behandlingstid, anbefalt av Norsk kafferåd, tar jeg kaffebønnene som ligger i filteret, og dumper i en kjele men vann.

Dette innholdet koker jeg ved svak varme i 15 minutter og lar blandingen stå inntil den er kald. Deretter separeres bønner og vann og ekstrakten oppbevares.

Denne ekstrakten benyttes så til å utvinne kaffeinsyre fra 10 påfølgende kaffekokinger, inntil vi har et konsentrat, underveis vil det selvsagt tilsettes små mengder ferskt vann til skylling, samtidig som inntil 1/3 av vannet fordamper under koking. Man ender således opp med et godt konsentrat, og forhåpentligvis mye syre.

Nu deler jeg konsentratet i to, en del benyttes til vidre fangst inntil jeg har konsentrat fra 20 kaffekokinger. Den andre delelen benyttes til første eksperiment:

To filmer identisk eksponert i samme kamera sammenlignes.

1. film fremakalles med ren Kaffenolfremkaller, basert på amerikansk resept fra Digital Thruth, og med instant kaffe og så mange teskjeer som respten sier. Ingen KBr, ingen vitamin C, kun rein kaffe.

2. film fremkalles med ekstraktet som er fremstilt, så mange milliliter som er nødvendig for 1 fremkaller-tank, med tilsats av så mange teskjeer soda som DT-respten sier.

evt kaffeekstrakt-overskudd kan brukes til film nr 3:

3. film fremkalles med ekstraktet, like mye soda og tilsatt så mye vitamin C som DT-respten sier.

Deretter gjentaes eksperimentet med 2 eller 3 filmer, identisk eksponert og fremkalt og sammelignet med ekstrakt fra 20 kaffekokinger.

Først nå sammenligner man de ferdige resultatene, og avgjør om det er noen forskjell mellom pulverkaffe og kaffeekstrakt og om dette er en farbar vei og gå.

Det tar meg 2 - 3 dager å skaffe nok ekstrakt til å sette i gang. Om nødvendig kan man selvsagt samle opp ekstrakt fra 30 eller 50 kaffekokinger om resultatet skulle bli tynt....

Jeg har satt film i en nyinnkjøpt Minolta Dynax 3000i........... Rapport følger.